Han het Tayc: Fra den sceniske død til JOŸA og livlig afrolove i Oslo

Forrige november lot Tayc (uttalt “Tajk”) sitt eget kunstnernavn få gravskriften: «Tayc. 1996–2025». Nå kommer den fransk-kamerunske sangeren til Sentrum Scene i Oslo 11. november med JOŸA, et album som postulerer at det finnes glede på den andre siden av tunge erfaringer. For lytterne kommer Tayc igjen med en påminnelse om at afrikansk populærmusikk er langt mer enn de engelskspråklige hitlistene fra Lagos og Accra.

Opptakten var ikke en gravstein i første omgang, men et intervju. På radiokanalen France Inter i juni 2025 fortalte Tayc at han trengte avstand og en pause fra musikkbransjen etter et smertefullt 2024. Han hadde mistet barndomsvennen og manageren Kévin Corne, en mann han omtalte varmt og broderlig. Han snakket om familien, sønnen og behovet for å finne tilbake til troen. Pausen kunne bli lang, antydet han. Kanskje på ubestemt tid.

Noen måneder senere kom musikkvideoen til singelen «Il s'appelait Tayc» («Han het Tayc»). Der opptrådte han sammen med familiemedlemmer, kjørte en likbil og viste årstallene 1996–2025 på skjermen. Utover at videoens dramatikk virket som et avskjedsbrev til artistens gamle liv og virke, fungerte den også som en teaser for et nytt album som skulle komme i mai 2026.

Der «afro» ikke har ett hjem

Tayc, født Julien Bouadjie i Marseille av kamerunske foreldre, har lenge vært vanskelig å plassere i én musikalsk bås. Da han etablerte sin egen signaturlyd rundt prosjektene i NYXIA-serien i 2019, fikk den navnet «afrolov’», ofte skrevet «afrolove». I et intervju med nederlandske Puna kunne han fortelle om da produsenten Nyadjiko kom med idéen: Musikken var, slik han uttrykte det, 85 prosent «afro», og tekstene handlet stadig om kjærlighet. Hvorfor ikke gi kombinasjonen et eget navn?

Den oppskriften høres i grunnen simpel ut, men lyden arter seg mer sammensatt. Taycs stemme er tydelig forankret i R&B, med rom for falsett, sensuelle melodilinjer og urban soul. Rett under overflaten ulmer rytmer og impulser fra afropop, afrobeats, karibisk musikk og tidvis vestafrikanske sjangere som coupé-décalé. Han har selv pekt på både Wizkid og P-Square som viktige inspirasjoner, men også med nikk til Michael Jackson og T-Pain. Musikken kan komme fra mange retninger samtidig uten å miste tilknytningen til hans kamerunske bakgrunn.

Og det er nettopp her Tayc blir interessant for et norsk publikum. Når man skriver om «afro-» i popmusikken, går blikket raskt mot Nigeria og Ghana. Det er forståelig, om ikke litt begrensende, gitt den globale gjennomslagskraften til monsterfenomenet afrobeats. Men kontinentets og diasporaens lydspor omfatter også den franskspråklige popen med forbindelser mellom Douala, Abidjan, Paris, Brussel og andre verdensmetropoler. Der Tayc synger hovedsakelig på fransk, gjør det ham ikke mindre relevant i samtalen om hvor «afro»-musikken er på vei.

Veien til et større publikum gikk blant annet gjennom «N'y pense plus» og albumet Fleur froide i 2020. Der fikk den myke, romantiske fløyelsvokalen møte en rytmisk motor som like gjerne passet på dansegulvet som i headsetet. «Le temps» og «D O D O» ble senere kjernelåter i katalogen. Han har siden laget Room 96, et prosjekt utgitt på Valentinsdagen i 2023, og samarbeidsalbumet HÉRITAGE med den fransk-kongolesiske stjernen Dadju i 2024. Kjærlighet har vært den tydeligste inngangen, men samtidig sjeldent hele historien.

Glede som motstand

JOŸA, utgitt 15. mai, er et omfattende konseptalbum og fremstår som et mer ambisiøst forsøk på å fortelle historien om Tayc. De 20 sporene er vevd sammen av prolog, mellomspill og epilog. Albumets symbolske univers viser til en oppdiktet skikkelse som bevarer gleden under umenneskelige omstendigheter, inspirert av en fortelling om slaveri. Tayc har selv koblet prosjektet til egne sår, et besøk i Kamerun og tanken om at glede kan være noe man aktivt tar vare på, ikke bare en flyktig følelse.

Musikalsk har han også tøyet grensene, med større plass til gospel, blues og jazz. På «Girlfriend» dukker en gjenkjennelig referanse til Michael Jacksons «You Rock My World» opp, mens «Va loin» lar ham møte Aya Nakamura på samme plate. Masego gjester «Masterpiece», og «Koki & plantain» bruker en kamerunsk matkombinasjon som et kjærlighetsbilde. Med «Maman prie» trekkes også familien og troen inn i en låtsamling som ofte har handlet mest om romantiske forhold.

Ambisjonen er både albumets styrke og utfordring. Når et prosjekt skal romme kjærlighetssanger, åndelig søken, afrikansk historie og en stor fortelling om gjenfødelse, kan sprangene tidvis bli bråe. Albumet debuterte riktignok som nummer to i Frankrike, men i oktober erkjente han selv at salgstallene var skuffende. Noen ganger må det kommersielle dog lide for kunsten.

På motsatt side er et album mer enn bare førsteukens salgstall. JOŸA fremviser en artist som forsøker å bygge en større musikalsk scene rundt det han allerede kan: kjærlighetslåten. Spørsmålet er hvor godt de nye ideene lar seg oversette til scenen. Der har Tayc et viktig fortrinn. Han er både sanger og danser, og afrolove handler like mye om kropp, publikum og samspill som om en bestemt oppskrift på låtproduksjon.

All den tid sørafrikanske Tyla står på plakaten på Oslo Spektrum i dag, og Tayc på Sentrum Scene 11. november, byr høsten på to ganske ulike innfallsvinkler til dagens afrikanskinspirerte pop. Den ene tar amapiano og pop inn i en stor arena. Den andre kommer med fransk R&B, kamerunske røtter og et selvskapt sjangernavn. Det fine? Dette er ingen konkurranse om hvem som er mest «afro» – snarere en anledning til å utvide hva man mener med prefikset.

Og kanskje ligger det mest interessante ved Taycs comeback nettopp der: I 2025 lot han artistnavnet sitt dø på film. I 2026 forsøker han å gi musikken et nytt liv. Oslo får høre om gleden i gjenopplivingen tåler møtet med dansegulvet (og man mistenker at den smittsomme energien til Tayc kan treffe mål der fort).